Hasjbruk hos unge voksne

Materiale og metode

Studien er basert på Ung i Norge longitudinell, som er beskrevet inngående tidligere (11). Den første datainnsamlingen (T1) foregikk i 1992. Deltakerne var elever ved 67 norske skoler som var trukket ut slik at de skulle være representative for den norske populasjonen av skoleungdommer. De fylte ut et spørreskjema i klasserommet, over to skoletimer. Responsraten var 97 %. Vi valgte ut de elevene som gikk i 7. klasse i ungdomsskolen og i 1. klasse i videregående skole for ny oppfølging i 1994 (T2). Fordi studien var planlagt med bare to datainnsamlinger, måtte vi innhente nytt samtykke for en tredje oppfølging, og 90 % gav oss dette. Disse fikk tilsendt et spørreskjema i posten i 1999 (T3), og deretter et nytt i 2005 (T4). Ved T3 fikk vi respons hos 84 %, ved T4 hos 82 %. Dette ga oss et utvalg på 2 819 personer som hadde besvart skjemaet ved alle fire datainnsamlinger og en akkumulert responsrate på 70 % over alle målinger.

Ved T1 var respondentene 13 – 17 år, med gjennomsnittsalder 15 år (standardavvik 1,7), ved T2 var gjennomsnittsalderen 16 år, ved T3 var den 21 år og ved T4 28 år. En logistisk regresjonsanalyse viste at følgende variabler, målt ved T1, predikerte frafall i løpet av de tre senere oppfølgingene: kjønn (mann), svake skolekarakterer, bosted i by samt antakelsen om at man ved 40 års alder vil ha et manuelt yrke.

Ved alle datainnsamlingene spurte vi: «Har du noen gang brukt hasj eller marihuana?» Hvis svaret var ja, spurte vi om hvor mange ganger de hadde tatt disse stoffene i løpet av de siste 12 månedene.

Landet ble klassifisert ut fra urbanitetsgrad (Oslo, andre større byer, mindre byer, tettsteder, spredtbygde strøk). Vi spurte om foreldrenes utdanning og yrke. Dette ble kodet til fem sosialklasser: høyere administrativ, mellomlag, lavere funksjonærer, arbeidere, primærnæringer. Vi spurte også om mor og far var arbeidsløse eller trygdede og om de mottok sosialhjelp. Ved de to første datainnsamlingene spurte vi om respondentenes skolekarakterer i norsk, matematikk og engelsk. Ved de to siste ble de spurt om de hadde sluttført noen videregående utdanning, og i tilfelle hva slags. I tillegg ble de spurt om ulike inntektskilder, inkludert sosialhjelp, arbeidsløshetstrygd og uføretrygd. Vi spurte dessuten om samboerskap/ekteskap samt om de hadde fått barn. Ved den siste datainnsamlingen spurte vi også om inntekt.

Sammenheng mellom hasjbruk og disse bakgrunnsvariablene ble undersøkt ved logistisk regresjon i programpakken SPSS. Først gjorde vi bivariate analyser, dernest ble alle variablene som inngår i de ulike tabellene inkludert i multivariate modeller, hvor vi i tillegg kontrollerte for alder.

Resultater

Andelen som har brukt hasj de siste 12 månedene synker noe for kvinner fra 20-årsalderen av (fig 1), mens vi for menn ser en utflatning. Likevel øker livstidsprevalensen kraftig i løpet av 20-årene – hos menn fra 23 % til hele 40 %, hos kvinner fra 19 % til 29 %. I tenårene var det små forskjeller mellom kjønnene, men etter fylte 20 år rapporterer mennene atskillig høyere forbruk enn kvinnene, både i løpet av hele livet og de siste 12 måneder (p < 0,001). Vi undersøkte også hvor ofte de aktive brukerne hadde tatt stoffet de siste 12 måneder. Ved 28 års alder hadde 70 % brukt det 1 – 10 ganger, mens bare 16 % av disse, eller 3 % av hele utvalget, hadde brukt hasj mer enn 50 ganger de siste 12 måneder.

Figur 1  Bruk av cannabis noensinne og de siste 12 måneder hos unge i Norge ved alder 15 år, 16 år, 21 år og 28 år

Det var sterk sammenheng mellom hasjbruk ved en bestemt alder og bruk senere i livet. Bare 4 % av 16-åringene som ikke hadde brukt cannabis de siste 12 måneder hadde brukt stoffet de siste 12 måneder da de var blitt 21 (tab 1). Tabellen viser likevel bare moderat høy stabilitet i bruken av cannabis. Mange eksperimenterer med stoffet for så å legge det bak seg.

Vi fant ingen sammenheng mellom bruk av cannabis i tenårene og skolekarakterer, foreldrenes utdanning og sosiale klasse samt arbeidsløshet, trygd og sosialhjelpsmottak hos mor eller far. Det var heller ingen sammenheng mellom cannabisbruk og bostedsregion eller grad av urbanitet – unntaket er bopel i Oslo-regionen. De som bodde her, hadde mye høyere forbruk enn folk andre steder i landet. Vi gjentok disse analysene for 21-åringene og la i tillegg inn informasjon om respondentenes egen utdanning, om de selv levde av trygd/sosialhjelp og opplysninger om deres samlivssituasjon og om de var blitt foreldre. Fortsatt var det ingen sammenheng med sosiodemografiske kjennetegn ved foreldrene. Derimot var det økt cannabisbruk blant dem som ikke hadde sluttført videregående skole, samt klart økt sannsynlighet hos dem som levde av sosialhjelp/trygd (tab 2).

Ved 28 år var det ingen generell sammenheng med utdanningsnivået, men den lille gruppen som bare hadde niårig skole, hadde forhøyet risiko for å ha brukt hasj de siste 12 måneder (tab 3). I tillegg fant vi omtrent fordoblet (justert) sannsynlighet for bruk hos personer som var trygdet/levde av sosialhjelp. Det samme mønsteret fant vi for inntekt: Det var flest brukere blant dem med lavest inntekt. Det samme gjaldt enslige, mens hos dem som hadde fått barn, særlig kvinnene, var det redusert bruk. Forsatt var bopel i Oslo-regionen assosiert med økt bruk. Blant menn i dette området var det hele 56 % som en eller annen gang hadde brukt cannabis ved utgangen av 20-årene, og 30 % hadde brukt stoffet de siste 12 måneder.

Diskusjon

Et hovedfunn i studien er at mange, særlig av de unge mennene, debuterer med cannabis i løpet av 20-årene. Livstidsprevalensen er derfor høyere enn mange har antatt, og i enkelte sårbare grupper fortsetter bruken å være høy. Det er overraskende at hele 30 % av unge menn i slutten av 20-årene bosatt i Oslo har brukt cannabis siste år. I gruppen med lav utdanning og hos dem som befinner seg utenfor arbeidsmarkedet er andelen som bruker stoffet atskillig høyere enn dette. Likevel må det påpekes at de fleste i vårt utvalg bruker cannabis på en lavfrekvent måte.

Studien viser videre at rekrutteringsbasen i løpet av de tidlige tenårene ikke er preget av lav sosial klasse eller sosial marginalitet hos foreldrene. Derimot avtegner det seg med økende alder et mønster hvor unge voksne som har falt ut av skolen og ikke finner seg til rette i arbeidslivet har økt sannsynlighet for å bli cannabisbrukere. De som ikke etablerer seg i samliv i løpet av 20-årene har også økt risiko. En enslig mann, bosatt i Oslo-regionen, med avbrutt skolegang og uten fast arbeid som lever på sosialhjelp eller trygd vil ha svært høy sannsynlighet for å være cannabisbruker.

En prioritert oppgave i senere studier vil være å undersøke om bruken av cannabis i seg selv bidrar til at noen kan falle ut av skolen og til senere sosial marginalisering, og hva som i så fall kan være virkningsmekanismene. En longitudinell studie fra New Zealand peker i retning av at cannabisbruk kan ha slike konsekvenser (12). Det er moderat høy stabilitet i bruken gjennom det tidsspennet vi har undersøkt. En betydelig andel eksperimenterer med stoffet for så å legge bruken bak seg. Flertallet har et lavfrekvent bruksmønster, men 16 % av brukerne (3 % av hele utvalget) rapporterte bruk mer enn 50 ganger siste år ved 28 års alder, noe som indikerer et jevnlig forbruk.

Studien er representativ, med bra responsrate, og utgjør det beste grunnlaget vi foreløpig har hatt i Norge for å belyse omfanget av hasjbruk i den unge voksne befolkningen. Likevel er det et akkumulert frafall på rundt 30 % over de fire datainnsamlingene. Tidligere analyser viser at frafallet er selektivt, på en måte som innebærer at det sannsynligvis inneholder flere cannabisbrukere enn utvalget vårt. Ikke minst må man anta at jevnlig bruk av hasj gjør at man har høy sannsynlighet for å falle ut av studien. Det er altså grunn til å anta at de reelle bruksratene er høyere enn vi her rapporterer. Tidligere studier har vist bra validitet av spørreskjemaundersøkelser om bruk av rusmidler som har såpass høy prevalens som cannabis har i dette datasettet (13). Men det kan nok stilles spørsmål ved ungdommenes egne rapporter om foreldrenes utdanning og sosiale klasse (14). Dersom data her er for dårlige, kan det tenkes at vi i virkeligheten har et noe klarere mønster av reproduksjon av sosial marginalitet over generasjonene. På den annen side skal man merke seg at heller ikke skolekarakterer i tenårene var assosiert med bruk av hasj. Dette er en indikasjon på at bruk av hasj i de yngste aldersklassene er et atskillig mindre sosialt marginalt fenomen enn det er hos dem som er eldre.

Funnene må, etter forfatterens mening, vurderes som potensielt bekymringsfulle. Et hovedpoeng i flere av de nye studiene der man belyser sammenhengen mellom cannabisbruk og mental helse er jo at selv lavfrekvent bruk synes å kunne gi økt risiko for alvorlige sinnslidelser. I faglitteraturen diskuteres det nå hvor sterk økningen i prevalensen av for eksempel schizofreni må antas å bli i områder der det er mye rekreerende bruk av cannabis (15). Resultatet er at narkotikapolitikken på dette området er under revurdering i flere land (16). Gordon Browns regjering har for eksempel berammet en kritisk gjennomgang av den cannabisliberale linjen man har sett i England det siste tiåret.

Våre data avdekker at bruk av cannabis i voksen alder ofte er knyttet til sosial marginalitet. Likevel har store grupper med høy utdanning som står sentralt i det norske samfunnet nå erfaringer med cannabis (6). Stoffet står dessuten i en særstilling blant de illegale rusmidlene, ved at det tradisjonelt har hatt en subkulturell og politisk opposisjonell legitimeringsbasis (8). Dette finner man i liten grad når det gjelder stoffer som amfetamin, ecstasy eller heroin. Hasjliberale holdninger i ressurssterke grupper utgjør fortsatt et aspekt ved diskursen rundt dette stoffet, selv om stoffet i eldre aldersklasser altså særlig har nedslag i mer sårbare grupper.

I andre land har vi sett en intens debatt om de mulige helseskadene forårsaket av dette stoffet. Flere steder økes den primærforebyggende innsatsen. Helsevesenet rustes opp for å behandle misbruk. Det synes rimelig at det også i Norge bør være økt oppmerksomhet om dette. Både i arbeidsmarkedsetaten og i behandlingsapparatet vil man etter hvert måtte regne med å møte mange klienter og pasienter som er hasjbrukere – særlig i Oslo-regionen. Det er også grunn til å peke på at det hasjforebyggende arbeidet i yngre aldersklasser har vært lavt prioritert i mange år.

De data som er lagt frem her, viser altså at hasjbruk er mer utbredt enn mange har trodd. Fra et folkehelseperspektiv kan det tenkes at dette på sikt kan ha nokså alvorlige konsekvenser.