Heidi Hjelmeland (f. 1960) er professor i helsevitenskap ved Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, NTNU, og rådgiver ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Region Midt.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Email: heidi.hjelmeland@svt.ntnu.no
Gudrun Dieserud (f. 1944) er seniorforsker ved Avdeling for helseovervåking og selvmordsforebygging, Divisjon for psykisk helse, Nasjonalt folkehelseinstitutt, og psykologspesialist ved Selvmordsforebyggende team, Bærum kommune.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Kari Dyregrov (f. 1951) er forskningsleder ved Senter for Krisepsykologi, og professor II ved Avdeling for helse- og sosialfag, Høgskolen i Bergen.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Birthe Loa Knizek (f. 1957) er professor i psykisk helsearbeid ved Avdeling for sykepleierutdanning, Høgskolen i Sør-Trøndelag, og klinisk psykolog.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Mette Lyberg Rasmussen (f. 1966) er psykolog og postdoktor ved Avdeling for helseovervåking og selvmordsforebygging, Divisjon for psykisk helse, Nasjonalt folkehelseinstitutt.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Takk for en meget god artikkel. Det var på tide at dette kom frem. Jeg har i 17 år jobbet med mennesker som har tenkt eller forsøkt selvmord. Det er min klare erfaring etter å ha intervjuet og behandlet tusenvis av pasienter som faller innenfor disse kategoriene, at artikkelforfatterne her har fått frem det som er åpenbart riktig. Psykiske lidelser er for de fleste "summen av livet". Lidelsen kommer som et resultat av de spenningene/stresset som oppstår pga traumer og opplevelser i livet. Dagens psykiatri jobber dessverre etter det vi kan kalle "livbøyeprinsippet". Det betyr at dersom man fant ut at i en spesiell elv var det mange som falt uti, settes alle ressurser inn på å skaffe nok livbøyer å kaste ut. Man redder dem ikke slik at problemet blir borte, man hjelper dem til å overleve. Det triste er at det svært sjelden er noen som tetter hullene i gjerdet som gjør at disse menneskene faller uti, eller at man løser problemet ved å dra dem opp på land. Som artikkelforfatterne så riktig sier, det kontekstuelle og relasjonelle må løses for å løse årsakene til selvmordstanker.
Vi behandler aldri suicidalitet, men de vonde følelsene man har til de verste livsopplevelsene. Som en naturlig konsekvens av at følelsene rundt disse traumene blir løst, blir tankegangen automatisk ikke-suicidal. Følelser styrer i de fleste tilfeller tanker, ikke omvendt. Dette er påvist av forskningen til Antonio Damasio som viser at det underbevisste først og fremst styres av følelser og at tanker er et resultat av dette. Når vi jobber med toppidrettsutøvere ser vi dette klart. De har sjelden vært i kontakt med psykiatrien, men når de opplever at det de lever for stoppes av livskriser eller skader er det flere som utvikler selvmordstanker som en konsekvens av de vonde følelsene. Ingen starter dagen og sier: "I dag skal jeg starte med litt negative tanker slik at jeg kanskje kommer i dårlig humør". Slike tanker er alltid et resultat av at følelsen er der først. Vi må altså få et system som forstår at man må løse de ofte irrasjonelt sterke følelsene som er forbundet med minner. I dag finnes det metoder, som neurotapping, EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing), tankefeltterapi (TFT), EFT (Emotional Freedom Techniques) og lignende som alle har gode resultater på slike følelser.
Artikkelen til Hjelmeland og medarbeidere om den ikke nødvendige sammenhengen mellom selvmord og psykisk sykdom (1) får meg til å tenke på diktet Peder Dasses Klage-Sang udi hans 6 aars langvarige Sygdom (2). Noen utvalgte strofer:
En krop, opfylt med gruus og steen,
Har tusind gange breck og meen :
Jeg troer den ey med Pen og Fier
Ud skrives kand saa som den er.
Jeg har hos mig befundet det,
Jeg er af piine trætt og mætt.
Jeg ønsker tit all verdens vey:
Jeg ønsker døden, døer dog ey.
(---)
O Gud, all verdens Frelsermand
som alle ting forandre kan.
Forandre du min Sorg, min Nød!
Til livet eller salig død
Dass tenkte på selvmord selv om han ikke var psykisk syk – han hadde fysiske smerter i seks år og det gjorde at han drømte om døden (3). Men det var jo syndig.
Litteratur
1) Hjelmeland H, Dieserud G, Dyregrov K et al. Selvmord og psykiske lidelser. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134:1369 – 70
2) Dass P. Leilighetsdiktning. I: Heggelund K, Apenes SI, Harr KE, red. Samlede verker. Bd. 1. Oslo: Gyldendal, 1980. www.dokpro.uio.no/litteratur/dass/ (20.08.2014).
3) Riis P. Kunsten som pædagogisk katalysator. Tidsskr Nor Legeforen 2009; 129:2636
Denne artikkelen om sammenhengen mellom selvmord og psykiske lidelser plasserte et viktig tema på dagsorden (1). Det er trolig altfor lettvint å bortforklare selvmord som et resultat av psykisk lidelse i tilfeller der det finnes en mulig sammenheng.
Jeg forstår ikke helt innvendingene kronikken har mot den biomedisinske modellen som sådan. Jeg trodde vi hadde beveget oss mot George Engel sin biopsykososiale modell fra 1977 for lenge siden (2). Hvor er alle psykiaterne som er uenig med artikkelforfatterne der de hevder: «I det selvmordsforebyggende arbeidet er det på høy tid å fokusere mer på kompleksiteten som alltid ligger bak et selvmord.»? Jeg tror det er lettere å appellere til å tenke komplekst, enn å faktisk håndtere et problem slikt.
Kommentaren Uldal har skrevet til denne kronikken bærer det samme preget (3). Elven som renner er sikkert en flott analogi, men hvis vi først skal understreke kompleksiteten bak det hele, så holder det trolig ikke med slike forenklinger. Det er altfor lett å kritisere behandlingen av psykiatriske lidelser når vår forståelse og metodikk er så begrenset som den er. Jeg synes verken Uldal eller kronikken bringer så mye nytt til vår forståelse eller metode. Uldal henviser til neurotapping, Eye Movement Desensitization and Reprocessing (EMDR), tankefeltterapi (TFT) og Emotional Freedom Techniques (EFT) som behandlingsformer med «gode resultater». For meg ser det ikke ut til at disse metodene skiller seg stort fra de mer tradisjonelle metodene (4), og for enkelte er de sannsynligvis dårligere (5). Dette gjelder spesielt TFT og EFT, der forskningen som støtter denne metoden har seriøse metodiske mangler og er blitt stemplet som pseudovitenskapelig (6, 7). Jeg tror ikke dårlig metodikk eller en new age-variant av akupunktur er veien å gå ved behandling av mennesker med selvmordstanker.
Litteratur
1. Hjelmeland H, Dieserud G, Dyregrov K et al. Selvmord og psykiske lidelser. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134:1369 – 70
2. Engel GL. The need for a new medical model: a challenge for biomedicine. Science. 1977 Apr 8;196(4286):129-36.
3. Uldal M. Re Selvmord og psykiske lidelser. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134:1638
4. Bisson JI1, Roberts NP, Andrew M et al. Psychological therapies for chronic post-traumatic stress disorder (PTSD) in adults. Cochrane Database Syst Rev. 2013 Dec 13;12:CD003388.
5. Pignotti M. Thought Field Therapy Voice Technology vs Random Meridian Point Sequences: A Single-blind Controlled experiment. The Scientific Review of Mental Health Practice 2005; 4(1); 38-47
6. Lilienfeld SO. Our Raison d´Être. The Scientific Review of mental health practice. 2002; (1)1. http://www.srmhp.org/0101/raison-detre.html (23.9.14)
7. Pignotti M. Thought field therapy – A former insider’s experience. Research on Social Work Practice. 2007 May; 17(3); 392-407.
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer