Skepsisen var utbredt blant medisinske forståsegpåere da Stortinget for snart 30 år siden vedtok å starte et medisinsk fakultet i Tromsø, og ikke mindre blant norske neurokirurger da man til og med ville lage en neurokirurgisk avdeling der oppe. Opprettelsen av så vel den medisinske skolen som Nevrokirurgisk avdeling ble møtt med de samme hoderystende argumenter: Dette kunne umulig gå bra, dertil var befolkningsgrunnlaget på godt under 500000 altfor lite. Så sent som i 1980-årene ble det fremholdt, bl.a. i diskusjoner i Norsk nevrokirurgisk forening, at tjeneste i Tromsø

Knut Steen & Steinar Hunskår publiserer i dette nummer av Tidsskriftet sin annen artikkel på bakgrunn av en prospektiv skaderegistering ved Bergen Legevakt 1994-95 (1). Den første, Vold i Bergen, ble publisert i Tidsskriftet nr. 2/1997, (2). I det samme nummeret skrev Kaare Solheim en leder der han bl.a. etterlyste større oppmerksomhet i helsevesenet om vold og skader, og et økt faglig engasjement om “voldens epidemiologi” fra legenes side (3). Det er en berettiget etterlysning, og det er prisverdig at man ved Bergen Legevakt forsøker å dokumentere følger av

Medisin er et akademisk fagfelt som gjerne vil bygge sin praksis på vitenskapelig kunnskap. Den erfarne kliniker vet imidlertid at ikke all praksis er like godt dokumentert, og at kunnskapsbasert medisin (evidence based medicine) neppe kan besvare alle spørsmål vi burde stille angående våre aktiviteter i møtet med syke mennesker. Forskning skal hjelpe oss med å utvikle ny kunnskap og med å granske eksisterende kunnskap i et kritisk lys. Hvis det er stor avstand mellom teori og praksis, får medisinen problemer med sin akademiske troverdighet (1). Da kan forskningen komme på avveier i

Norske leger har gjennomlevd en betydelig rolleendring de siste 10-15 år. Grovt og litt forenklet kan utviklingen beskrives slik: fra liberalt erverv med stor autonomi til fastlønt offentlig funksjonær med innskrenket faglig frihet. Det har vært bred enighet både om økt desentralisering og økt demokratisk styring av helsevesenet, i forhold til tidligere tiders sentraliserte, hierarkiske profesjonsstyre.