Da René Laennec (1781-1826) i 1816 oppfant stetoskopet, fjernet han samtidig legen fra pasienten. Legen kunne nå få informasjon fra kroppens indre uten selv å måtte berøre pasientens hud. Den taust lyttende lege og den enda tausere pasient ble idealtypen for det kliniske møtet (1).
Knut W. Ruyter og medarbeidere presenterer i dette nummer av Tidsskriftet erfaringene fra et prosjektarbeid med utprøvning av kliniske etikkomiteer ved tre norske sykehus (1). Utøvelse av medisinsk virksomhet har til alle tider krevd etiske overveielser og beslutninger, og legene har tradisjonelt oppfattet dette som en selvfølgelig del av sitt personlige legeansvar. Det kan derfor virke uvant å opprette etiske komiteer til å vurdere kliniske problemstillinger som den enkelte behandlende lege blir gjort ansvarlig for bl.a. med hjemmel i legeloven.
Helsevesenets problemer hoper seg opp. Ventelistene øker og budsjettene sprekker som aldri før. Noen har enkle forklaringsmodeller: Norske leger tjener for mye. I 1996 var en del av løsningen å gi sykehuslegene et godt lønnsoppgjør. I 1997 synes noen at dette er hovedproblemet. Derfor må norske pasienter sendes til utlandet. Riktignok har også utlandet køer og manglende kapasitet. Det kan de løse ved å leie inn norske leger. Man føler seg hensatt til en Holbergsk komedie.
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten