Nordiske studier antyder at 6-11% av den voksne befolkning har obstruktiv lungesykdom (1). Nærmere to tredeler av disse pasientene har lettere grader av irreversibel og/eller variabel luftstrømsobstruksjon, mens nesten halvparten av den gjenværende tredel har en meget alvorlig sykdom som til tider kan være livstruende. Disse pasientene med akutt alvorlig astma eller en akutt forverring av en kronisk luftveisobstruksjon, med eller uten respirasjonssvikt, blir innlagt ved lokal-, sentral- og regionsykehus når de trenger øyeblikkelig hjelp. Primærlegens inndeling av obstruktiv

Hjernemetastasene er - i motsetning til gliomene - oftest godt avgrenset fra hjernevevet. Til tross for operasjon og etterfølgende fraksjonert fullhjernebestråling er imidlertid prognosen ved hjernemetastaser ofte dårlig, selv hos pasienter i relativt god allmenntilstand. Særlig dårlig prognose er det ved multiple og dyptliggende metastaser, og ved svulsttyper som er lite påvirkelige av vanlig røntgenbehandling.

Telemedisin er et relativt gammelt konsept. Det første telemedisinske arbeid ble publisert av Einthoven (1) allerede i 1906, hvor han beskrev sine forsøk rundt fjernkonsultasjon med elektrokardiografi via datidens telenettverk. I Norge var Haukeland Sykehus pionerer da de i 1922 åpnet for medisinske konsultasjoner mellom skip og sykehuset via Bergen radio. Internasjonalt refereres det ofte til etableringen av International Radiomedical Center i Roma i 1937 som starten på medisinsk telematikk. Her hjemme har den telemedisinske satsingen i helseregion 5 hatt stor betydning, og

Forskning, fagutvikling og utdanning er forutsetningene for kontinuerlig læring og kvalitetsforbedring, dvs. at man evner å gjøre det som tilgjengelige forskningsresultater tilsier at man bør gjøre. Det er slik allmennheten forestiller seg at norsk medisin stort sett er, og fagfolk inderlig ønsker at den skal være. Da kan vi snakke om vitenskapsbasert medisin.