Det er nå 11 år siden det såkalte Lønning I-utvalget kom med sine første anbefalinger om hvordan prioritering bør skje i den norske helsetjenesten (1). Med ventelisteforskriften (2) som kom noen år etterpå, ville Sosial- og helsedepartementet omsette prinsippene i praktisk handling ved å kreve at hver pasient som ble henvist til spesialisthelsetjenesten, skulle vurderes og settes på en særskilt liste dersom han/hun tilfredsstilte kriteriene til å komme i prioritetsgruppe 2 og vedkommende ikke hadde fått behandling innen seks måneder. Prioritetsgruppe 2 omfatter

Bak ein ironisk meint tittel gøymer det seg ei alvorleg utfordring: Korleis kan vi ta i bruk den aukande kunnskapen om risikofaktorar for ulike sjukdommar og tilby medikamentell behandling av enkeltindivid og samstundes hindre at størstedelen av folket til ei kvar tid er under utgreiing, kontroll og behandling? Vi opplever ein inflasjon av risikofaktorar og eit massivt, dels kommersialisert, teknologipress for å måle oss, vurdere oss og behandle oss alle. Typiske område for medikamentelle intervensjonstilbod er hypertensjon, låg beinmasse, depresjonskjensle, østrogenmangel

For ti år siden ble det beregnet at det i en vanlig allmennpraksis finnes lagret minst 72 ulike skjemaer og blanketter, og at et allmennmedisinsk årsverk genererer mer enn 10000 blanketter (1). Ved en opptelling i egen praksis er jeg kommet til at antall skjemaer og blanketter nå er nær 100. Ved et middelsstort norsk sykehus ble det i 1993 anslått at det ble lagret/brukt over 900 forskjellige blanketter (2). Det har ikke uten grunn vært hevdet fra allmennpraktikerhold i snart 20 år at mange av skjemaene og blankettene trolig er unødvendige, og at det er behov for standardisering (3).

Norsk allmennmedisin har siden 1970-årene vært preget av entusiastisk fagutvikling i teori og praksis. At allmennlegens prestisje er blitt gjenreist, har avspeilt seg på en rekke områder: Vi fikk etter hvert en formalisert spesialistutdanning og levelige lønns- og arbeidsvilkår sammenliknet med sykehusfagene. Allmennmedisin ble et hovedfag i studentenes grunnutdanning. De siste årene ser trenden ut til å ha snudd. Allmennmedisin fremstår ikke lenger som et like attraktivt veivalg for yngre kolleger. Rekrutteringssituasjonen er bekymringsfull, selv i sentrale strøk.