Struktur og ansvarsfordeling i helsetjenesten er i rask endring. Stadig sykere pasienter flyttes utover i systemet, fra sykehusseng til poliklinikk og ut i primærhelsetjenesten.

Antikoagulasjonsbehandlingen er en viktig indikator på denne omstruktureringen. Det som for noen få år siden var forbeholdt sentrallaboratoriene og overlegene ved de medisinske avdelingene og deres “TT-poliklinikker” er nå i stor grad ivaretatt av allmennlegene.

I løpet av de siste 20-25 år har det skjedd en sentralisering av fødsler i Norge. Antall fødeinstitusjoner er redusert til det halve, og er nå ca. 60. Årsakene til dette er mange, men en viktig grunn har vært at gynekologer lenge har hevdet at fødselskomplikasjoner ikke kan forutsies. Den vitenskapelige begrunnelse for å hevde dette er mangelfull. Hvordan er så forholdene egentlig? Viktig informasjon kan man få ved å se på forholdene i de deler av landet der det foreligger en reell valgmulighet hva gjelder fødested, for eksempel mellom fødestue og fødeavdeling. I disse områdene

Bjørg Marit Andersen og medarbeidere (1) og Elisebet Haarr og medarbeidere (2) beskriver i dette nummer av Tidsskriftet infeksjoner med antibiotikaresistente bakterier som vekker særlig bekymring i norske sykehus i dag. Det dreier seg om vankomycinresistente (glykopeptidresistente) enterokokker (VRE eller GRE) og meticillinresistente gule stafylokokker (MRSA).Vi har valgt å følge det som er mest brukt i litteraturen ved å benytte forkortelsen VRE og ikke GRE, da GRE henspiller på at enterokokkene kan være resistente ikke bare mot vankomycin, men også mot andre

I dette nummer av Tidsskriftet omtaler Morten Lindbæk & Per Hjortdahl C-reaktivt protein (CRP) som diagnostisk hjelpemiddel ved infeksjoner i allmennpraksis (1). Allmennpraktikerne angav at CRP var av god diagnostisk nytte ved infeksjonsutredning og bidrog til å endre diagnosen og til å redusere antibiotikaforskrivningen hos hhv. 30% og 25% av pasientene. Allikevel fikk over halvparten av pasientene med CRP under 50 forskrevet antibiotika, og 3/4 av pasientene

Muligheten for interessekonflikter mellom legene og de som fremstiller legemidler har vært erkjent fra de tidligste tider. Allerede på 1200-tallet utstedte den tysk-romerske keiser Fredrik 2. en forordning om apotekvesenet på Sicilia som forutsatte et klart skille mellom de to partene.