Organisering av kirurgisk virksomhet har vært under forandring gjennom en rekke år. Bedre metoder for anestesi og mindre invasive kirurgiske teknikker har gjort at den postoperative sykelighet har gått ned. I stigende grad er det blitt mulig å gjennomføre såkalt dagkirurgi. Behovet for pleie og innleggelse er blitt redusert. Kravet til pasientens egenomsorg og mestring er økt. Behovet for informasjon og veiledning er blitt større.

I 1990-årene har reformiveren vært stor i helsesektoren. Særlig har forsøkene på å innføre markedsliknende incentiver for sykehusene vært fremtredende. Amerikaneren Alan Enthoven formulerte allerede i 1970-årene ideene om “internal markets” og “managed competition” innenfor offentlige tjenester. Modellen ble først utviklet og prøvd i det amerikanske militærvesenet. Her fungerte reformene ikke og spilte fallitt. Senere lanserte likevel Enthoven de samme ideene overfor sykehusvesenet (1).