Moderne medisin er svært kunnskapsintensiv, og informasjonsmengden er for lengst blitt for stor til at den enkelte lege kan væreà jour (1). Som profesjon takler vi dette bl.a. med en økende spesialisering, og ved stadig flere informasjonssystemer, protokoller og retningslinjer. Mer kunnskap gir imidlertid også en større grenseflate mot det ukjente (2), og det er neppe realistisk å tro at informasjonseksplosjonen vil stilne med det første. Den moderne legens kart har altså paradoksalt nok flere hvite flekker enn før.

I forskning om etiologiske sammenhenger i medisin er observasjonelle metoder de vanligste, mens laboratorieliknende eksperimenter er langt vanskeligere å tenke seg (1). Iblant kan vi overse at de pålagte begrensninger ved utføring av medisinske eksperimenter på mennesker skyldes Nürnberg-kodeksen som så dagens lys for nøyaktig 50 år siden. I så måte er Knut Ruyters omfattende artikkel i dette nummer av Tidsskriftet om de mørkere sider ved medisinsk forskning gjennom mer enn 100 år, spennende lesing og helt på sin plass (2).

Acetylsalisylsyre ble syntetisert 10. august 1897 av Felix Hoffmann, en kjemiker hos Bayer. “Naturpreparater” inneholdende utgangsstoffet, salisylsyre, er imidlertid blitt brukt i årtusener mot forskjellige lidelser, i norsk folkemedisin blant annet i ekstrakter av pilbark, seljebark og mjødurt.

I Norge ble det solgt 78 millioner tabletter med acetylsalisylsyre i 1996 (Norsk Medisinaldepot, personlig meddelelse), mens verdenssalget estimeres til 50 milliarder doser. Acetylsalisylsyre er opphav til og prototyp for den tallrike familien av ikke-steroide antiinflammatoriske midler.